Ung mamma, ung kone og mine opptuer og nedturer.

Jeg må si jeg rister oppgitt på hodet av alle de overfladiske bloggene der ute, særlig de på topplisten. At det går ann å være så selvopptatt?? Og at folk GIDDER å lese det, det synes jeg er utrolig.

Så for at folk skal lese bloggen din, så MÅÅÅ du ha ett tonn med sminke, laaaaang håt (som er fake) og du må også ha på deg nye klær hver dag for at folk skal gidde å lese. Hva er det med oss mennesker som blir fasinert av at andre kunn tenker på seg selv og at det blir forbilde til de som er yngre. Nei vettuhva...

Missforstå meg rett, jeg eeeeelsker alt som har med sminke og hår og klær osv og kunne brukt masse penger på det om jeg hadde hatt mulighet, MEN en ting er å like sånne typiske jente ting en annen ting er å kunn skrive om det og bare ta bilde av seg selv.. Hummm..

Bare en liten blogging for å få ut litt frustrasjon hehe ;o)

Klemklem

Å var den der igjen, den vonde knuggende følelsen. Følelsen som får meg til å tenke svart. Følelsen som får meg til å fysisk kvalm og som får meg til å tenke "hvordan skal jeg noen gangen bli glad igjen?" Følesen av håpløshet, sorg og følelsen av å ikke strekke til..

Da man trodde det var bedre, at ting så lyst ut så kommer sorgen snikende igjen. Jeg føler meg som verdens hftigste bergodalbane men bare at dette bergodalbanen ikke er noe morro. Det er vondt å svinge så i humøret. Vondt å føle det håpløst. Vondt å ikke klare å se noe særlig lyspunkter i livet. Jeg har bare lyst å rømme. Rømme til en øde øy sammen med min kjære og min elskede lille sønn. Jeg drømmer meg bort til ett sted der vi tre kan være sammen. Der det er tid til å snakke sammen, tid til å bare være uten å bli forstyrret av jobb å stress.

Ett ønske om å bli helt fri fra sorg er noe jeg lengter etter. Men de siste ukene har jeg lært meg at å fortrenge sorg er det dummeste man kan gjøre. Nå sitter jeg der å alt er verre en det har verdt fordi jeg ikke har bearbeidet ting. Men jeg tror det er en tid å bearbeide å jobbe gjennom ting. En tid der jeg også kan være svak og vite at det er greit å ta imot hjelp. At det er greit for en liten stund at jeg svelger stoltheten og bare får lov å være liten å svak.. Jeg tror det er en tid for å la hjerte mitt hvil hos Gud og la det bli leget. En tid der jeg også skal få snakket ut om ting og kunne bli en livsglad jente igjen, for det var jo det jeg var og det jeg ønsker å kunne bli igjen!! Jeg ønsker å se ett lys som varer og at jeg enelig igjen kan føle at jeg faktisk er glad inni meg igjen!!

Det er en tid for alt, og nå er tiden inne for å løse mange floker!

klemklem

I dag har jeg bakt lavkarbo brød, ikke fordi jeg vil gå ned i vekt men fordi jeg prøver å kutte ned på karbohydratene både for meg og Lars Harald. Jeg tror virkelig ikke det er bra med alt det sukkeret vi putter i oss. Vi er ikke noe ekstreme på å kutte ned på det men jeg prøver å bytte ut poteter og paste med rotmos så har vi kuttet MYE ned på godteri og brus! Det er nå kun på lørdag! Tror det er viktig at lillegutt får ett sundt kosthold og at han lærer seg at det er gøy å spise sundt. Det tar mye lengre tid, men jeg skal prøve å lage større posjoner og heller fryse ned :o)

Her er oppskriften på Lavkarbobrød :o) Har ikke smakt det eneda siden det står i ovnen men har lest mye bra om det ;o)

4 stk egg
1 ts bakepulver
0,5 bokser crème fraîche
3 ss solsikkeolje
60 g kruskakli
40 g linfrø
50 g sesamfrø
50 g solsikkekjerner

FREMGANGSMÅTE
Ha eggene i en bolle. Tilsett solsikkeolje og Crème fraîche, og visp alt sammen.

Bland alt det tørre sammen i en annen bolle. Hell dette så oppi bollen med det våte. Rør med en sleiv.

Vent med bakepulveret til slutt. Ha røren i en medium stor brødform, som enten er smurt eller er dekket med bakepapir.

Stek på nederste rille i ovnen, i ca. 55 min avhengig av ovn, ved 180 grader. Avkjøl på rist.

Lykke til :o)

Klemklem 

Til dere som har komenter og komentaren deres ikke har kommet med så er det rett og slett fordi jeg ikke har vist at  man må godkjenne de! Hvordan får jeg det godkjenningsgreiene av??

Nå er de godkjente hehe ;)

klemklem

Nå om dagen så kjenner jeg på en dyp varme, glede og ydmykhet over å ha funnet en så fantastisk god mann. Det er ingen selvfølge å ha en mann som man elsker, en mann som elsker deg. Jeg er heldig som har en så god mann som er en fantastisk støttespiller en fantastisk pappa og en person som bare er utrolig god til å lytte.

http://www.youtube.com/watch?v=I-FX0NeKeDQ         Denne må dere bare høre!!

Etter at pappa er borte har jeg fablet, gått rundt i mørket og følt at livet er svart, ikke verdt å leve og jeg har hatt dager hvor jeg har tenkt at nå orker jeg ikke leve mer, dager jeg har verdt redd for å være alene fordi jeg har verdt så ustabil. Det er nok få eller kanskje bare min kjære som vet hvor tøft det siste halve året har verdt hvor få lysglimt jeg har sett og hvor ubrukelig jeg har følt meg. Jeg har følt at hele grunnmuren i livet mitt bare er tatt av en orkan og at jeg plutselig står på bar bakke uten å ha noe holdepunkt. Jeg har vist og vet at pappa har det bra og at himmelen er ett fantastisk sted men fortsatt så har jeg følt at det har verdt meningsløst. Jeg har også følt meg glemt og oversett og følt mye på at folk bare tenker at nå har hun vel glemt, nå har hun vel kommet over det. Det er noe med det at foreldrene forhåpentligvis skal dø før oss og det gjør liksom at folk tenker at det ikke er så farlig. Men så kan man jo prøve å tenke seg om Lillegutt eller en jente eller gutt på 10 år hadde mistet en av foreldrene sine så hadde det mest sannsynelig verdt det verste i verden for dette barnet. Sorg kan ikke måles i når man mister, det eneste sorg kan måles ut fra er hvor glad man var i personen og hvor tett forhold man hadde, det er det få som tenker på, få som forstå at dette er noe av det verste som kunne hent.

I helgen har jeg følt på en sånn varme, det er akkurat som hjertet mitt gradevis blir helet akkurat som det skakte men sikkert gror sammen. Jeg har følt en sånn varme og lengsel etter å bare være sammen med min kjære og min lille sønn. Det er ingen som kan erstatte den lille uskyldige gutten min som prater som en foss og som være gang vi skal til barne hagen sier "æ mamma hvæme."  (Mamma skal være med) Jeg kjenner at jeg er mer motakelig for kjærligheten Lars Harald hver dag prøver å gi meg, jeg har verdt så hard så lite åpen for å ta imot. Så utrolig redd for å la meg bli elsket, netopp av frykt for å miste en til jeg er glad i. Jeg kjenner så på den frykten for å miste fler jeg er glad i. Det er rart å tenke på at jeg som bare er 23 har 9 stk i familien/venner som ligger på kirkegåren 9 stk jeg ikke kommer til å se før jeg selv ligger der.. Har aldri følt en sånn dyp kjærlighet som jeg gjør til mine aller nærmeste! Mamma er en annen person jeg også kjenner en sånn dyp omsorg og kjærlighet ovenfor.

Kanskje jeg endelig skal se noen lyspunkter? Kanskje sorgen endelig blir til å bære? Kanskje det rett og slett er fordi jeg lar meg selv være svak og fordi jeg lar meg selv hvile? Eller kanskje jeg også har begynnt å åpne hjerte mitt for Gud igjen, det er jo han som ofte for skylden (som ei venninne av meg sa) og det er sant det er ofte Gud som for skylden når vi mennesker ikke kan finne svar. Kanskje jeg kan klare å minnes pappa som han var og ikke bare tenke at han er borte. Kanskje livet igjen blir verdt å leve?

Tusen takk min elskede mann for at du bryr deg, aldri slutter å elske meg, holder meg og forteller meg at dette skal vi klare sammen!

klemklem

Stakkar lillegutten min har har såååå vondt i tenna sine, han våkner mange ganger om natten og bare roper auauau gir paracet men synes ikke det hjelper så voldsomt... Men selvom om han er grinete og har vondt har jeg sendt han i barenhagen i dag fordi jeg tenker at da får han tenkt på noe annet, ofte det som hjelper og av og til det eneste, og få noe annet å tenke på. Hver gang har putter noe i munden så begynner han å gråte, stakkar lillegutt får så vondt i mammahjertet av at han har så vondt. Han har egentlig aldri sliti med plager av tenner før men nå er det ekstremt, Han sikler noe helt syyyykt også, aldri sett han sikle så mye det bare renner stakkar.. Men jeg trøster meg med at det går over :o)

Q: Har ditt/dine barn verdt plaget med tenner? Og hva gjør du da?

klemklem

En tåre renner

Våt på kinnet

Kjenner du det innerst inne?
At ditt hjerte har begynt og briste,

og du er redd for å miste.

Du tørker bort tårene,
det går vel bort med årene?

Du føler deg tom,

som om du skulle hatt masse ledig rom.

Du er lei,

og tenker; dette skulle ikke ha skjedd meg..

(hentet herfra: http://www.daria.no/skole/?tekst=11187)

1/2 år er gått i dag siden jeg satte ved siden av pappa da han døde i en voldsom kamp om å få puste.. Mine verste timer i mitt liv.. Å se en man er så glad i ligge der å ikke få puste og kaver og kaver for å prøve å få nok oksygen til å kunne klare å leve noen timer til, til å klamre seg fast i håpet om å kunne leve noen år til... En opplevelse jeg stadig drømmer mareritt om og en opplevelse jeg ikke ønsker at noen skal oppleve, sammtidig som jeg på INGEN måte ville være uten de timene, de siste timene å det siste smilet som LYSTE opp i annsiktet hans da han trakk sin siste pust..

Ett mareritt jeg prøver å våkne fra hver dag som bare ikke slipper og bildene kommer oppigjen og oppigjen, jeg prøver å kontrolere det prøver å tenke at jeg skal være så sterk og at jeg skal klare å komme meg igjennom det. Men sandheten er at jeg bare har fortrengt, bare tenkt at han er ute å reiser med jobben (noe han var mye) og at ja han kommer tilbake. Men når vi var i Spania skjedde det noe, plutselig så hadde jeg tid til å tenkte og tid til å gråte. Plutselig gikk det litt opp for meg hva som har skjedd, og at jeg bare har fortrengt, prøvd å glemme for å få hverdagen til å gå rundt. Det er jammen ikke lett å komme igjennom en sånn ting som dette når man fra før ikke hadde noe jobb som man kunne sykemelde seg fra, når man er midt i prossesen med å finne en jobb og for hver jobb man prøver så feiler man fordi man rett og slett ikke er klar for å jobbe. Fordi man trenger tid man ikke har og fordi man bærer på en tung betongsten som ikke vil slippe..



Jeg vet det er mange som sikkert tenker jeg burde snakke med noen at jeg burde være over dette nå og at det er rart at jeg fortsatt skriver. Men jeg vil bare si at sorg kan ikke dømmes etter hvor lang tid det tar heller ikke hvordan man sørger eller hvordan man reagerer. Jeg føler egentlig at sorgen akkurat har startet og at det først nå begynner å gå opp for meg hva som har skjedd først nå kommer de vonde tankene som jeg har prøvd å skyve unda rett og slett fordi jeg ikke har orket føle på de vonde følelsene. Det gjør så syyykt vondt laaangt inni meg. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på at jeg aldri får høre stemmen hans aldri får se han holde Lars Kristian igjen. Og han som hadde gledet seg så til å gå i hagen å plukke markjordbær med barnrbarne sitt. Han som så så frem til å ta med Lk på bensinstasjon å kjøpe pølse (eller pøsse som lk sier). Nå kommer det aldri til å skje, aldri til å bli som alle bildene i hodet mitt har verdt,å ja så kan man si at ingenting blir som det men dette skulle bli sånn.. Det stikker i hjertet mitt når jeg ser bestefedre som triller eller som går på lekeplasser med barnebarna sine. Og pappa som elsket liseberg og alle fornøyelsesparker..

Jeg vil ikke at det skal glemmes for for meg var han ikke bare en pappa han var "favoritt pappaen min" og jeg "favoritt datter" Jeg hører stadig stemmen inni hodet mitt som sier "Jeg er så stolt av deg Veronica.!" Eller da mannen min hadde fått igjonnom ett kjempe prosjekt og pappa ble så stolt at tårene trillet i sykehussengen "Jeg er så stolt av deg, fy fillæn det er bra Lars Harald!" Det er ord vi aldri kommer til å høre på den måten igjen.

http://www.youtube.com/watch?v=8QUiXQ-ni-U

"Jeg er så stolt av deg!"

klemklem

Livet mitt er satt i ett nytt perspektiv, jeg merker med meg selv at jeg er så utrolig lei av folk som klager på bagateller, det er bare noen som får det til å virke som at hele verden dems er så mye verre en andre sin, folk som ikke har opplevd at ett liv kan forandres ved å miste en man er glad i.. I norge er vi ekspert på å lage problemer for oss selv og det er noe som provoserer meg grenseløst. Jeg merker jeg koker inni meg med tanke på at folk klager på småting som man egentlig burde tatt med ett smil..

Jeg kjenner ei som akkurat også har mistet noen hun var så indelig glad i noen hun skulle hatt så mange minner med så mange flere år sammen med og når sånne ting skjer så får det meg til å virkelig tenke, at det å miste noen man er glad i setter livet i ett helt annet perspektiv, ting man klaget over før blir som ett pust og det spiller liksom ikke noe rolle lenger.

Det er nok mange der ute som tenker at en sorg går over og at tiden leger alle sår, men jeg må bare si at jeg ikke har opplevd dette enda. Tiden er med på å gjøre oss sterker, mer robuste til å takle livets uventede svinger og dumper. Men at man glemmer og tenker at alt er bra igjen nei det tror jeg ikke på. At tiden gjør det bedre ja, men at tiden leger alle sår nei det er noe jeg har sluttet å si.

For øyeblikket befinner jeg meg i Spania sammen med min lille familie, Lars Kristian storkoser seg og jeg må gi en hyllest til min elskede mann som gjør ALT for både lillegutt og meg!! Takk kjære!!! Selvom  vi er her nede og har ferie er det noe som mangler, en bit av meg selv som pappa tok med seg da han ble borte. Ett stykke og en grunnmur som jeg stadig leter etter men som jeg ikke kan finne noen sted og som jeg aldri kan få tilbake og som jeg må lære meg å leve uten. Jeg er så lei av å gå rundt å føle at jeg egnentlig ikke burde være lei meg lenger at det var jo "bare" pappaen min og at foreldre som oftes dør før barna, men det er ikke sånn jeg føler det, jeg føler ikke at det er "bare" en som uansett skulle dø før meg. Jeg føler meg tom å alene og det som er mest frustrerede er at ingen kan erstatte den pappa var og det tommrommet som han har etterlatt seg.

Vet det sikkert er rart å sitte her nede på ferie å skrive en så deprimerende blogg men jeg er i tenke modus om dagen og da er ei venninne av meg skikkelig forbilde på å skrive ut ting og derfor er det også en forklaring på at det kommer akkurat nå. Det blir sånn at når noen man kjenner ganske godt også mister noen så kommer også savnet etter de man selv har mistet, det man har lagt lokk på av mange grunner trenger seg på og man kalerer ikke lenger holde lokket nede. Og da må man jo få det ut på en eller annen måte. Det er så mye mer under lokket så mye mer en det jeg burde skrive her. Men noe er jo bedre en ingenting kanskje..

God natt fra solkysten i spania :o)

PS: Bilder kommer senere i ett litt mer oppløftene innlegg... 

Dagene går og jeg er hvist fryktelig dårlig til å skrive om dagen. Med en sønn som har verdt på og av syk i 3 uker nå, to hunder og jobb så blir det rett og slett ikke mye tid til å skrive men her er en liten påskeoppdattering. I påsken har tiden gått til å pusse oppterassen og male dørene noe som er litt av en jobb, men så ble vi ferdig også :o) Innimellom er det blitt tid til litt kos også, pølser i skogen og lange turer. Det er deilig med påskeferie :o) Lillegutt har sovet til både 9 og 10 noe som ikke har skjedd i historien men deilig for oss som har verdt ganske slitene i det siste.. Men jeg har ikke så mye skrivelyst så her er noen bilder istede :o)

Våre to NYDELIGE hunder :o)



Lillegutt å pappa har funnet mark i skogen :o)




Pimmi er hvis ute å snuser, litt vannskelig å få med to hunder og barn på bilde hehe ;o)

Bål er spennende :o) Elsker den lille gutten vår!!!

Det var litt av påsken :o)

Klemklem :o)